Testosteron, hvor er du?

Store gutter gråter ikke, og da jeg var liten og skadet meg, fortalte foreldrene mine meg alltid hvor tøff og flink jeg var når de satt plaster på sårene.

Og selvfølgelig fant jeg fort ut at det å ha plaster på, innebar at man var stor og tøff.

 

Dess flere plastre jeg hadde på meg jo bedre var det.

Jeg bet meg nesten til blods på alle fingrene mine og var ikke fornøyd før min mor hadde satt et plaster på hver eneste finger.

Etterpå gikk jeg stolt rundt å viste hvor tøff jeg var.

Med så mange plastre var jeg selvfølgelig døden nær og levde virkelig på kanten.

Jeg følte meg som den tøffeste gutten i gaten.

 

Men ettersom jeg lærte meg å lese, og interessen for tegneserier økte, fant jeg ut at det skal mer enn plaster til for å bli akseptert som tøff i dentidens samfunn.

Det var muskler som gjaldt, og jeg fikk Rambo og He-Man som to store macho-idoler.

Reklamene under er fra 80 tallet og er hentet fra tegneseriebladet BILLY.

 

 

Jeg velger å zoome litt inn på denne reklamen for å virkelig få frem budskapet.

 

 

Vi hopper frem til i år  for ca. en uke siden.
Vaskebrett magen lar fremdeles vente på seg og andre ting må til for å opprettholde en macho fremtoning.
Jeg står og skal egenhendig skifte dekk på to biler.

Jeg tar mandig frem jekken og hører Blogg-enkas stemme bak meg.
Hun velger å minne meg på den gangen jekken ble kjøpt, og da jeg skulle montere den:

Det første jeg gjorde var å legge vekk monteringsanvisningen.
Jeg er jo mann for svarte og har montert kinderegg figurer hele livet uten å se på anvisningene.
En liten jekk skulle selvfølgelig ikke bli noe problem.
Jeg monterte den etter alle logikkens regler og viste resultatet stolt frem til Blogg-enka.
Tiden var inne for å vise hvor bra den fungerte i praksis.

Jeg jekket og jekket og jekket og jekket uten at noen ting skjedde.
Hvor la jeg den pokkers monteringsanvisningen?
Da jeg fant den, så jeg at jeg hadde montert alt riktig og nøyaktig.
Det skulle altså ikke være noe galt med den, og jeg endevente monteringsanvisningen for å finne ut hva som kunne være feil.

Da jeg ikke fant feilen i monteringsanvisningen, ga jeg den til Blogg-enka og begynte å inspisere Jekken i stedet.
Feilen måtte jo finnes en plass.
Så ser Blogg-enka opp fra anvisningen og sier til meg: ''Har du strammet luftventilen?''
Luftventil?......

Det var altså ikke et av mine stolteste øyeblikk, og her står jeg og skal skifte dekk på ny og vise hvor macho jeg kan være, og alt Blogg-enka akter å gjøre er å minne meg på slike ting.

Jeg tror ikke damer skjønner hvor viktig det er for oss menn å opprettholde en viss selvfølelse av manndom og tøffhet.
Det å kunne få være barsk, modig og verdensmester i alt.
Å bare i blant få følelsen tilbake av å være 5 år med en plasterlapp på hver finger.

Siden det ikke ble noen svulmende biceps eller vaskebrett mage på meg, så er min definisjon av macho forandret seg til å være nevenyttig og ''handyman''.
Det å kunne trå til der andre må gi opp.
Rett og slett en hverdagshelt.
Og dette innlegget skal handle om de to mest Macho hverdagsheltene som jeg kjenner til.

Rambo og He-man, gå hjem og vogg!
To gode naboer er i byen!

Dette er en genial dukkeserie som overgår det meste som noengang er sendt på Barne-TV.
Jeg har blogget om en del Barne-TV serier nå, og mange serier har tapt seg litt sett med voksne øyne.
Men To gode naboer er så intelligent laget og har en så universell og tidløs humor at den passer like godt om man er 5 år eller 85 år.

Med urokkelig tro på egne ferdigheter og en oppfinsomhet som overgår det meste, begir de seg ut på de enkleste oppgaver som om det skulle være en stor IQ-test.

Og i prosessen lager de flere problemer enn de løser.
Men de er alltid like fornøyde til slutt og mister aldri motet.
Det finnes ingen problemer i verden, bare utfordringer.
På tross av tidligere erfaringer, velger de aldri å kontakte profesjonelle fagmenn.

Enten det er snekring, elektrisitet, hagearbeid eller mekaniske utfordringer så mener de, som de ekte mannfolkene de er, at selvgjort er velgjort.

Det er ikke fritt for at de utsetter seg selv og hverandre for ganske farlige og risikable stunt, men de kommer alltid helskinnet igjennom det.
Det eneste jeg kan legge merke til er at begge to er skallede, noe jeg tror kommer av høyt stress.

 

Når det kommer til selve hvordan serien er laget så er
musikken legendarisk.
Hver gang jeg ser noen som kløner seg gjennom en praktisk oppgave, pleier jeg å smile mens jeg nynner på musikken inni meg selv.
Serien ellers har en utrolig detaljrikdom, og skaperne har vært utrolig dyktige når de har bygget sett og rekvisitter.
Det er veldig lett, når man skaper et nytt miljø at alt ser flunkende nytt og pent ut, men skaperne får det til å se ut som at hver eneste ting har et slitt og brukt preg.

Ellers er serien helt uten bi-figurer, noe som gjør at naboene må egenhendig bære hele serien, noe som man kunne tro skulle bli vanskelig i utallige episoder. 
Men skaperne gjør det med glans, og lar naboene brilliere gang på gang med bare hverandre som motspillere, og det
uten å ytre en eneste dialog.

Jeg forstå ikke hvordan det er mulig å IKKE like denne fantastiske serien.
En serie om vennskap, å overkomme problemer, om positiv innstilling og intelligent galskap.
En serie om To gode naboer.

Påsken er overstått og for de fleste gikk den smertefritt forbi.
Men ikke alle hadde en like problemfri påske.
Slik feiret de To gode naboene:





To gode naboer (A je to! Pat a Mat) er en Tsjekkisk ''stop motion'' serie som ble skapt i 1976 av Lubomir Benes og Vladimir Jirànek.
Serien består av 78 episoder, laget over 5 perioder, den siste episoden i 2004.
Den omhandler vennene Pat (hatt) og Mat (lue) som er oppkalt etter to sjakk uttrykk.
''Patt'' er en situasjon i sjakk der den ene spilleren ikke kan flytte sine brikker, men likevel IKKE står i sjakk. 
Dette resulterer i remis (uavgjort).
''Matt'' er sjakkmatt, altså at den enes konge ikke kan forhindres i å bli slått ut av spillet.
Dette kan skje så fort som på to trekk, noe som kalles for ''Idiotmatten''.

Den første episoden kom ut i 1976 og het ''Kut'àki'' (Klønene).



Etter at pilot-episoden ble godkjent, satte de i gang med å lage flere episoder.
Stop motion teknikk er veldig tidkrevende, der figurene flyttes bit for bit og der filmkameraet tar ett og ett bilde i stedet for å filme vanlig.
Når de mange bildene settes sammen vil det virke som at figurene beveger seg av seg selv.

Men en ting måtte de forandre.
Den kalde krigen (1945-1991) pågikk og Pats gule og Mats røde genser kunne gi assosiasjoner til spenningen mellom Sovjetunionen og Kina.
Mat måtte derfor skifte til grå genser.
Etterpå fikk han igjen på seg den røde genseren.
Men ikke alle var fornøyde av den grunn.
I Sveits ble flere episoder sensurert fordi Pat og Mat ''oppfordret'' til farlig oppførsel.

Etter 3 år hadde de 7 nye episoder som ble sendt i 1979.
2 nye episoder i 1981 og hele 6 episoder i 1982.
Slik holdt de på i mange år og i 1993 laget de sin 38 episode (The cyclist) som ble en hit på den franske animasjonsfestivalen ''Annecy''.'

Den 44 episoden (The billiards) ble plukket opp av mange animasjonsfestivaler og vant to priser på ''World animation celebration''.
Første pris for animasjon laget for dagtids-TV og andrepris for beste stop motion animasjon.

 I 1995 døde Lubomir Benes, midt i produksjonen av episode 50 (The cards).
Dette var episoden som skulle markere en ny start for Pat og Mat.
Ny intro ble laget, ny musikk ble skrevet, og Pat og Mat skulle snakke for første gang.
Planen var å lage hele 52 nye episoder pluss en langfilm av det nye formatet.
Men etter Lubomirs død ble alt lagt på is i nesten 10 år.
Lubomir satt på rettighetene og nå tilhørte den arvingene hans.
Lubomir sto også bak Barne-TV serien ''Jaja og Paja''.

Studioet laget ferdig episoden i håp om å kjøpe rettighetene, men like etterpå gikk studioet konkurs og episoden er til dags dato aldri blitt utgitt offisielt.
Det ryktes om at folk har sett den og det er også lekket ut noen bilder fra episoden.

På 2000 tallet bestemte Lubomirs sønn, Marek, seg å fortsette farens arbeid og de resterende 28 episodene ble produsert fra 2002 til 2004, alle i det gamle formatet.
I 2009 kom dataspillet om Pat og Mat ut i Tsjekkia og i 2010 kom spillet ut i resten av Europa.




Først må jeg bare si at Tsjekoslovakia rulte.
Sist jeg blogget om Barne-TV så var det om Majka, jenta frå verdsrommet.
Hun kom også fra Tsjekoslovakia, og nå også To gode naboer og Jaja og Paja.
Den lille muldvarpen har jeg også blogget om, og han er der fra.
Og Tre nøtter til Askepott er til og med der fra.

Men nå er det blitt til Tsjekkia og Slovakia, og av en eller annen grunn er strømmen av gode serier for barn stoppet opp.
Ikke vet jeg hva som er skjedd, men jeg synes det er litt merkelig at Barne-TV bare gikk rett i dass etter at Tsjekoslovakia ble splittet.

Denne uken har jeg virkelig kost meg med bloggingen.
Jeg kunne ha sittet i dagevis og bare sett på ''To gode naboer'' på Youtube.
Men så går det liksom opp for meg at jeg, en mann på snart 32 år, sitter og ser på Barne-TV på internet med en trepakning med kinderegg forran meg og med nyinnkjøpte tegneserier på bordet, og det verste av alt: jeg kunne nesten ikke hatt det bedre.
Da ble det tid for litt selvransakelse og jeg dro på søken etter mitt macho indre.

For min del har vel Macho-toget forsvunnet for lenge siden.
Og den kommende uken skal det lille jeg har igjen av mannlighet forsvinne.
Jeg elsker nemlig musikk og alt som er av musikk konkurranser.
Melodi Grand Prix er intet unntak og jeg følger med på alt, selv hver eneste del-finale og ikke bare de norske men også de svenske.
Så jeg er litt over middels interessert kan man si.

Jeg har til og med en Grand Prix CD i samlingen min.

 

Og jeg var tilstede for to år siden, da sistesjansen ble arrangert i Ålesund.

Det er noen som har bestemt at Melodi Grand Prix ikke er så mannlig, av en eller annen grunn.

Det må folk få lov til å synes, men for min del har jeg følgt med så lenge jeg kan huske.

Mitt aller første Melodi Grand prix minne dateres tilbake til 4 Mai 1985.

Jeg var 5 år, for anledningen uten plasterlapper, og lå på stuegulvet nedenfor mammas stol.

Pappa hadde valgt å legge seg og min lillesøster var så liten at hun var blitt lagt for lenge siden.

Men jeg fikk være lenge oppe denne kvelden, og ingenting var bedre enn å slippe og legge seg.

Det var liksom bare på nyttårsaften og når det var Grand Prix at jeg fikk være lenge oppe.

Jeg var stuptrøtt og kjempet for å holde meg våken.

Jeg forsto ikke så mye av det som foregikk på TV-en og var ikke så interessert heller.

Men jeg måtte på et vis late som, ettersom jeg skulle få lov til å være oppe lengst mulig.

Plutselig oppførte mamma seg som jeg aldri hadde sett henne tidligere.

Hun gikk bananas og jublet: Norge vant! Norge vant!

Jeg brydde meg ikke, og syntes det var rart at det ikke skulle være en selvfølge at Norge vant på norsk TV.

Etter den gang har interessen og kunnskapen vokst og jeg kommer selvfølgelig til å sitte benket forran TV-en både på Tirsdag, Torsdag og Lørdag.

På Tirsdag skal Norge delta som land nummer 2.

Men det er ikke Norge jeg heier på hvis vi kommer til finalen.

Jeg har for lengst hørt alle bidragene og gjort meg opp en favoritt.

Favoritten min er sikret en plass i finalen siden det er en av de fem store.

I år er det nemlig fem store i stedet for fire.

Italia velger å delta for første gang siden 1997 og føyer seg dermed inn blant Storbritannia, Tyskland, Spania og Frankrike, som alle har vært med siden de ''fire store'' ble innført i 2000.

Jeg heier på Storbritannia, som er et vidt begrep her i Norge.

Det brukes både til å oversette Great Britain og til å oversette United Kingdom.

Selv om Great Britain og United Kingdom ikke er det samme.

Great Britain innbefatter bare England, Skottland og Wales.

United Kindom innbefatter også Nord Irland.

Irland er også en del av de britiske øyene, noe som kan gjøre det hele ganske forvirrende.

Uansett, Jeg heier på Storbritannia, eller United Kingdom om du vil.

United Kingdom skal under finalen delta som land nr 14 og representeres av den engelske popgruppen Blue.

Låten er ikke stemt frem, men er den første låten i Grand Prix historien som BBC selv har valgt internt.

Låten heter ''I can'' og tekst og melodi er skrevet av gruppen selv.

United Kingdom twelve points!

United Kingdom douze points!

Om jeg ikke føler meg så macho der jeg sitter og ser på Melodi Grand Prix, så kan jeg alltid håpe på at Blogg-enka trenger hjelp til å løsne Cola-korken sin eller noe.

En ting kan jeg i alle fall trøste meg med, at i et lite hus i Tsjekkia sitter to karer og følger med på TV-en de også, og siden Tsjekkia ikke deltar selv, har de forsikret meg om at de i år skal heie på Norge.

Jakten på Vektløfter (Macho) -hunden:
Da skal jeg åpne en ny trepakning igjen.
Jeg er ganske spent denne gangen, med tanke på at jeg har 6 strake 3 pakninger med forskjellige hunder.
Kommer den sjuende i dag?
Jeg åpner det midterste egget.
Det er en oransje kapsel!
Kanskje her er to?
Det midterste pleier aldri være oransje.
Jeg åpner.
Det er Bodyguard hunden.
Han har jeg fra før.
Men det er jo to egg til da......
Det neste egget har en gul kapsel.
Det er en ape med bananskall igjen.
Har inntrykk av at dem bestandig dukker opp.
Han har jeg også fra før.
Så er det siste egget som skal åpnes.
Åneiiii!
Det er en gul kapsel.
Det er en kjempedum monster alien som jeg har fra før.
Da tok det altså slutt denne uken, jeg fikk ingen ny hund.
Men jeg tar det som en mann selvfølgelig.
Jeg er ikke lei meg i det hele tatt.
Siden jeg allerede har vist tegneserien til Bodyguard-hunden, viser jeg denne gangen felles bildet av alle hundene.
Jeg har dem 6 fremste og mangler de 4 bakerste.
Jeg får heller prøve igjen neste uke.
En ting er i alle fall sikkert, at såpass macho er jeg at jeg ikke lar dette gå inn på meg.

Blogg-enka!

Jeg tror vi trenger flere plastre!